hælj ;D

Da var den første skoleuka over, og det har faktisk gått bedre enn jeg trodde :-) Jeg har nettopp startet på mitt siste år med allmenn på vgs, og det skal bli deilig å gjøre seg ferdig med det, selv om jeg trives på skolen min. Igår var jeg på bursdagsfest hos Alexander og idag skal jeg på jobb, Dromedar. Selv om det kan bli et sinnsykt rush i blant og kroppen skriker etter hvile når jeg er ferdig der etter visse lørdager, så er jeg veldig fornøyd med arbeidsplassen min! Det er et godt miljø der og dessuten morsomt å lage kaffe, ettersom vi har mye av ansvaret for at kaffesmaken skal bli så perfekt som mulig. Hver espresso blir en liten utfordring :-) Også hjelper det jo selvsagt at en av mine beste venner, Matias, jobber med meg!

I norsken nå driver vi å skal skrive særemne, jeg har valgt kvinneundertrykkelse, og må lese tre bøker om temaet. Hittil har jeg lest "Bokhandleren i Kabul" og "Izzat - et spørsmål om ære", hvor sistnevnte handler om Noreen, en pakistansk jente som blir mishandlet av familien sin og tvunget inn i et tvangsekteskap når hun reiser til foreldrenes hjemland for å bo der ett år. To ganske gode bøker, som virkelig får meg til å tenke på hvor heldig jeg er. Pappa er fra Marokko og mamma fra Spania, men jeg har aldri opplevd noe press eller tvang som kanskje mange andre jenter med innvandrer foreldre gjør. Jeg står helt fritt til å bli kjæreste med hvem jeg vil, gå hvor jeg vil, ta videre utdanning, ta billappen, reise, flytte ut, jobbe og tjene egne penger, feste og drikke osv osv. De har tilpasset seg norsk levemåte og standard, så jeg har alltid har følt meg mer norsk enn utenlandsk selv om mange kanskje vil være uenige med meg.

Jeg syns veldig synd på de jentene som opplever sånn undertrykkelse og både den psykiske og fysiske mishandlingen fra familien, presset og straffen de får for det vi i Norge regner som uskyldige handlinger. Det er som to forskjellige verdener egentlig, mange vet kanskje ikke helt hvor de skal knytte sine røtter til?